En dag rømte Norsken. Jeg hadde vært ute av huset, og fikk ikke med meg at han hadde rømt.
Norsken hadde vært hos meg så lenge jeg kunne huske, men en dag var han plutselig borte. En gyllen høstdag med vind i luggen, møtte jeg Engelsken. Engelsken og jeg satt i sofaen og snakket mens tiden løp fra oss. Ute ble det mørkt. Senere bestemte jeg at Engelsken skulle bo hos meg, siden han hadde så mye å lære bort. Dagen etter rømte Norsken. Jeg var ute av huset, så jeg fikk ikke med meg at han var borte.
Tiden fløt av sted som vannet i en elv, og vasket bort minnene jeg hadde om Norsken. Ikke før det en dag banket på døren, oppdaget jeg at noe var forandret. Utenfor døren stod Språkrådet - høye menn og kvinner med sorte frakker og hatt på hodet. På kragen var det påsydd ett flagg. Språkrådet hadde mye å fortelle. De fortalte om hvordan Norsken hadde forandret seg etter at Engelsken hadde flyttet inn hos meg. De fortalte om hvordan han følte seg tilsidesatt.
En dag rømte Norsken. Jeg hadde vært ute av huset, og fikk ikke med meg at han hadde rømt.
-Tuva
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar