Kommunikasjon på nett

”En dag fant han ut at alle samtalene han hadde hatt gjennom dagen kun hadde foregått på nettet. Hvordan var det mulig? Han hadde jo vært i kontakt med så ufattelig mange, og blitt oppdatert om fjern og nær sitt laden og gjøremål. Gårsdagens fester og morgendagens skolearbeid hadde han full oversikt over.”

Slik er hverdagen for mange av oss blitt. Med tre-fire faner oppe på PC`n, svipper vi innom et utall av kommunikasjonsarenaer. Hvilke medier vi bruker varierer fra dag til dag, og fra person til person. Vi kan legge ut bilder og kommentere andres, oppdatere egen status på Facebook, samtidig som vi også holder ”samtaler” gående på Skype eller msn. Det geniale med sistnevnte er at man kan ”kommentere” saker og ting uten at andre kan få det med seg, gjerne samtidig som man selv kan kommentere en tredjeperson i et annet forum. Akkurat dette er en tankevekker. Også det at en av tre ungdommer mobbes via nett. Kommunikasjon på nett krever derfor en viss dose nettvett!

De siste dagene er det blitt rettet skarp kritikk mot nettsamfunnet Facebook, nettopp på grunn av brukernes problemer med å beskytte og kontrollere sitt eget personvern. Når man ser hva enkelte skriver eller legger ut av bilder, uten at det nødvendigvis bare er de 800 ”vennene” som ser det, kan det virke skremmende. En annen ting er kommentarer. Du kan legge inn en uskyldig kommentar på en status eller blogg. Ved hjelp av andres påfølgende kommentarer, endrer både ditt opprinnelige innhold og mening seg. Ironi eller humor kan tas ut av sammenheng, og tolkes bokstavlig. Det at skillet mellom å være privat og offentlig er så utydelig i de sosiale nettmediene, gjør at man må tenke nøye gjennom hva man skal legge ut av tekst og bilder. Mobiler med internett og applikasjoner gjør tilgjengeligheten til nettsamfunn stor. Da er også faren større for at ting blir lagt ut ”fort og gæli”, enten det er i lykkerus eller sinne. Det er en rasende utvikling både innen de sosiale nettmediene, og de hjelpemidlene man bruker for å kommunisere med. Stadig bedre mobiler og PC-er gjør at vi henger på og kaster oss ut i medieverdenen gjerne uten fallskjerm. Mange ungdom liker fart i ordets videste forstand. Cyber-nett er raskt, og med tunga rett i munnen kan du få god oversikt over det meste og de fleste på kort tid.

Bildet er hentet fra: http://www.webpsykologen.no/innhold/En-psykologisk-analyse-av-internett1.jpg

Tuva

Helter før og nå!

Alle liker vi å føle at vi har gjort noe heltemodig eller høre om andre som har det. I dag fremstilles hverdagshelten ofte i media. Før i tiden, da sagaene dominerte litteraturen, var helter sentralt og viktig for historiene. Da ble alle egenskaper gjengitt i beskrivelsene, og karakteristikker som modighet, fysisk styrke, evner til å håndtere våpen og vakkert utseende var essensielt for heltene. Dagens eventyrhelter som, ”Spiderman”, ”Batman” og ”Superman” lever også på grunnlag av egenskaper som fysisk styrke, og utseende. Men disse heltene fra moderne tider har også ett krav om å ha overnaturlige kvaliteter som evnen til å fly, lese tanker, ha lasersyn osv. Dette er sider ved heltene som skiller heltene i dag, fra de som ble beskrevet for ca tusen år siden. I tillegg settes det som sagt ofte lys på hverdagshelter, som redder medmennesker fra situasjoner uten å nødvendigvis ha noen av de ”påkrevde” anleggene.

Jeg leste tidligere i dag om en 4 år gammel gutt som var på ett kjøpesenter med faren sin. Mens han ikke ble passet på, klatret han på utsiden av en rulletrapp som førte han 2.5 meter over bakken. Da var det at en tilfeldig forbipasserende fikk det med seg og styrtet bort til stedet, akkurat i tide til å fange han da han falt, slik at gutten kom uskadet fra marerittet. Dette ble fanget opp av flere overvåkningskameraer, og sendt på tv rundt om i hele verden. Mannen ble med det framstilt som en helt, men han sier selv i intervjuer at han hadde helseproblemer men gjorde sitt beste får å klare å fange gutten. Dette er ett eksempel på en hverdagshelt som klarer å redde noen fra en uheldig situasjon uten å ha de vanlige kjennemerkene til heltene i litteraturen.

I dag omtales også fenomenet ”antihelt”. Dette er ofte en hovedperson i en handling, men som mangler de fleste egenskapene en tradisjonell helt har. Jack Sparrow fra filmen ”Pirates of the carribean” vil jeg si er ett eksempel på en typisk antihelt. Hverdagshelter vil jeg ikke si er antihelter fordi de eier det jeg mener er den viktigste og kanskje eneste nødvendige egenskapen, nemlig mot. Heltemot er ett kjent begrep. Selv om mannen som reddet fireåringen fra rulletrappen ikke fløy opp og hentet han, ellet vevde ett spindelvev–brannseil for å ta han imot, vil jeg kalle ham en helt fordi han var modig nok til å løpe bort å trå til for å redde den lille gutten.

Bildene er hentet fra: http://blevkog.files.wordpress.com/2009/03/spiderman_6.jpg og http://home.online.no/~hbarneog/olav_den_hellige.jpg

Tuva

Kort og godt!

Min egen mikronovelle: ”Bilen. Hans største og siste drøm”

Mikronovelle. Jeg måtte smake på ordet en stund, før jeg satte meg for å lese artikkelen om fenomenet i A-magasinet. Nytt og spennende, eller et forsøk på å finne en annen måte å tilnærme seg poesien på? Seks ord burde jo kunne kalles et lite dikt?

Mikro kommer av det greske ordet for liten. Det er med andre ord en liten novelle. En novelle er jo i utgangspunktet kort, men seks ord kan vel umulig romme en handling, med en start, spenningskurve, vendepunkt og slutt? Seks ord er faktisk nok, men forutsetter nok en leser med god fantasi og et eget stort ordforråd. Det er en virkningsfull novelleform, som kanskje passer perfekt inn i vår tids svært så effektive hverdag. Vi stresser rundt for å rekke alle våre ”nødvendige” gjøremål, og har knapt tid til å lese en god bok. Lydbøker kan man jo selvfølgelig høre i bilen, eller på toget. Men gleden ved å lese ord, for så å kunne leke litt med dem før man danner seg bilder til handlingen, gjør at jeg foretrekker å lese ordene selv. Mikronoveller vil i så måte passe perfekt inn i dagens hektiske samfunn. Seks ord rekker man å lese når som helst, og hvor som helst. Man kan lagre dem i hukommelsen, for så å gjenhente dem ved en senere anledning. Fylle ut med manglende ord, helt til man har sin egen fullkommene historie. Likevel vil en mikronovelle for meg, kun være et supplement til en god novelle eller roman.

Foto: Magnar Larsen/2400/ manipulert av Tuva

Tuva

Til Sibir

Tittel på boka: Til Sibir
Forfatter: Per Petterson
Forlag: Oktober
Utgitt: 1996

Det er ikke vanskelig å forstå at Per Petterson ble nominert til både” Nordisk Råds litteraturpris” i 1997 og ”International IMPAC Dublin Literary Award” for boka ”Til Sibir”. Han skildrer, ved hjelp av ett nøkternt og vakkert språk, en person som går igjennom forvandlingen fra jente til kvinne. Søskenkjærligheten blomstrer mellom linjene og gjør ”til Sibir” til enestående bok i sin sjanger.

I boka er jeg-personen ei dansk jente som vi aldri får vite navnet på. I 1934 er hun syv år gammel, og lever med familien sin i en liten by nord i Danmark. Gjennom bokas 216 sider, lærer vi jenta å kjenne. Vi følger henne gjennom etterkrigstidens kalde dager og en ungdomstid fylt med søvnløse netter. Måten dette blir formidlet på gjør at vi som lesere opplever sorg, drømmer, håp og fortvilelse sammen med henne. Dette er forsiktig fortalt, men er likevel ett jenteportrett, beskrevet på en sterk og sår måte. Vi forstår tidlig i boka, at jeg-personen har vanskeligheter med å knytte seg til andre mennesker enn broren sin Jesper. De to har noe helt spesielt sammen, og det anskueliggjøres mange hendelser der de er sammen. Her briljerer Per Petterson med vakre språklige passasjer. Slik fengsles leseren til de små detaljene og endringene hos hovedpersonene. Dette gjør boka spennende og fanger leserens interesse uten at det finnes store høydepunkter i handlingens forløp. Dette er noe Petterson tydelig bruker som et virkemiddel. Han kaster lys over kun de avgjørende øyeblikkene – de som følger personene livet ut. Ikke de som er mest oppsiktsvekkende eller dramatiske, men de som sier noe om hvordan mennesket er akkurat der og da, og hvordan det kommer til å være resten av livet.

Boka skildrer også en familie i oppløsning. Vi hører om en bestefar som henger seg i fjøset, og en far som pantsetter verkstedet fordi han trenger ett lån. Men de to søsknene holder sammen mens forhold rundt dem rakner. Dette avbilder nok enten det sterke slektskapet de føler, eller rett og slett kjærligheten mellom to personer og hvordan det binder dem sammen.

Tittelen ”til Sibir” kommer av at jeg-personen, som sammen med familien tilhører den danske arbeiderklassen, drømmer om å reise til ett annet og vakrere sted. Tankene flyr mot det kalde Sibir, hvor hun drømmer om å bosette seg en gang i fremtiden. Her ser vi også hvordan Petterson bruker motsetninger og kontraster som språklige virkemidler. Broren Jesper fremstår nemlig som søsterens rake motstykke. Hvorimot hennes tanker svever over Russlands kalde nord, er ett liv i det hete, sydlige Marokko Jespers mål for fremtiden. Han er varm, og hun er kald. Hun er stille og innesluttet, han skaper oppstyr rundt seg.

Jeg liker hvordan Per Petterson leker med ordene, og lager setninger så avgrunnsdype og pregnante at det noen ganger kan være vanskelig å henge med. Det er som om du kan kjenne lukten av Danmarks skjærgårder, og den kalde sibirske vinden slå i mot den når du åpner boka. Til tider opplever jeg hans særegne språk som dikterisk og melankolsk, men jeg må også innrømme at det noen ganger føles for distansert i denne boka. Jeg har leste flere bøker av Per Petterson, og jeg vil absolutt si at ”Til Sibir” stiller på lik linje med den kritikerroste ”Ut og stjæle hester”, og ”Jeg forbanner tidens elv”. Den karakteristiske måten han bygger opp setningene følger alle bøkene hans, og det er det som gjør han til en av mine favorittforfattere.
Til Sibir er en bok du ikke bare leser, men opplever, og det er en opplevelse du sent vil glemme.

Bildet er hentet fra: http://www.aschehougagency.no/

Tuva