Til Sibir

Tittel på boka: Til Sibir
Forfatter: Per Petterson
Forlag: Oktober
Utgitt: 1996

Det er ikke vanskelig å forstå at Per Petterson ble nominert til både” Nordisk Råds litteraturpris” i 1997 og ”International IMPAC Dublin Literary Award” for boka ”Til Sibir”. Han skildrer, ved hjelp av ett nøkternt og vakkert språk, en person som går igjennom forvandlingen fra jente til kvinne. Søskenkjærligheten blomstrer mellom linjene og gjør ”til Sibir” til enestående bok i sin sjanger.

I boka er jeg-personen ei dansk jente som vi aldri får vite navnet på. I 1934 er hun syv år gammel, og lever med familien sin i en liten by nord i Danmark. Gjennom bokas 216 sider, lærer vi jenta å kjenne. Vi følger henne gjennom etterkrigstidens kalde dager og en ungdomstid fylt med søvnløse netter. Måten dette blir formidlet på gjør at vi som lesere opplever sorg, drømmer, håp og fortvilelse sammen med henne. Dette er forsiktig fortalt, men er likevel ett jenteportrett, beskrevet på en sterk og sår måte. Vi forstår tidlig i boka, at jeg-personen har vanskeligheter med å knytte seg til andre mennesker enn broren sin Jesper. De to har noe helt spesielt sammen, og det anskueliggjøres mange hendelser der de er sammen. Her briljerer Per Petterson med vakre språklige passasjer. Slik fengsles leseren til de små detaljene og endringene hos hovedpersonene. Dette gjør boka spennende og fanger leserens interesse uten at det finnes store høydepunkter i handlingens forløp. Dette er noe Petterson tydelig bruker som et virkemiddel. Han kaster lys over kun de avgjørende øyeblikkene – de som følger personene livet ut. Ikke de som er mest oppsiktsvekkende eller dramatiske, men de som sier noe om hvordan mennesket er akkurat der og da, og hvordan det kommer til å være resten av livet.

Boka skildrer også en familie i oppløsning. Vi hører om en bestefar som henger seg i fjøset, og en far som pantsetter verkstedet fordi han trenger ett lån. Men de to søsknene holder sammen mens forhold rundt dem rakner. Dette avbilder nok enten det sterke slektskapet de føler, eller rett og slett kjærligheten mellom to personer og hvordan det binder dem sammen.

Tittelen ”til Sibir” kommer av at jeg-personen, som sammen med familien tilhører den danske arbeiderklassen, drømmer om å reise til ett annet og vakrere sted. Tankene flyr mot det kalde Sibir, hvor hun drømmer om å bosette seg en gang i fremtiden. Her ser vi også hvordan Petterson bruker motsetninger og kontraster som språklige virkemidler. Broren Jesper fremstår nemlig som søsterens rake motstykke. Hvorimot hennes tanker svever over Russlands kalde nord, er ett liv i det hete, sydlige Marokko Jespers mål for fremtiden. Han er varm, og hun er kald. Hun er stille og innesluttet, han skaper oppstyr rundt seg.

Jeg liker hvordan Per Petterson leker med ordene, og lager setninger så avgrunnsdype og pregnante at det noen ganger kan være vanskelig å henge med. Det er som om du kan kjenne lukten av Danmarks skjærgårder, og den kalde sibirske vinden slå i mot den når du åpner boka. Til tider opplever jeg hans særegne språk som dikterisk og melankolsk, men jeg må også innrømme at det noen ganger føles for distansert i denne boka. Jeg har leste flere bøker av Per Petterson, og jeg vil absolutt si at ”Til Sibir” stiller på lik linje med den kritikerroste ”Ut og stjæle hester”, og ”Jeg forbanner tidens elv”. Den karakteristiske måten han bygger opp setningene følger alle bøkene hans, og det er det som gjør han til en av mine favorittforfattere.
Til Sibir er en bok du ikke bare leser, men opplever, og det er en opplevelse du sent vil glemme.

Bildet er hentet fra: http://www.aschehougagency.no/

Tuva